Du kjenner at du er sliten, men forstår kanskje ikke helt hvorfor.
Kanskje har du mye ansvar på arbeidsplassen og trives godt med kollegene dine. Samtidig står du overfor mange utfordringer, og kjenner at tiden ikke strekker til for å utføre alle oppgavene du har fått. Kanskje har du gradvis fått mer og mer ansvar gjennom flere år. Lederne dine har blitt vant til at du alltid sier ja, og det er nesten blitt en uskreven regel at problemer havner hos deg. Eller kanskje kjenner du deg igjen i at du alltid stiller opp for familien. Du er den andre ringer til når det oppstår en krise, og det er ofte du som slipper alt du har i hendene for å hjelpe.
Når det blir vanskelig å si nei
Mange kjenner seg igjen i at det er vanskelig å si nei. Når man sier nei, må man ofte håndtere en ubehagelig følelse i etterkant. En uro som setter seg i kroppen og ikke helt slipper taket. Tanker som begynner å spinne, og som forteller deg at du kanskje er en dårlig ansatt, en dårlig venn, en dårlig partner eller en dårlig mor eller far dersom du ikke stiller opp.
For mange handler grensesetting derfor ikke først og fremst om å lære seg å si nei. Det handler om å tåle følelsene som kan oppstå når man gjør det.
Er det ikke da lettere å bare si ja? Å kjenne på den gode følelsen av å være hjelpsom og betydningsfull for andre?
I hvert enkelt tilfelle må man naturligvis gjøre en vurdering. Livet byr på situasjoner hvor det er riktig og nødvendig å hjelpe. Samtidig er det viktig å sette grenser for seg selv dersom man ønsker å ivareta egen psykisk helse over tid. Et mønster hvor man konsekvent sier ja til andres behov fører ofte til mer og mer ansvar. Gradvis kan egne ønsker, behov og grenser bli skjøvet til side til fordel for andre sine.
Men er ikke du også viktig? Har andre sine behov mer verdi enn dine egne? Hva ville du sagt til en god venn som alltid stilte opp for andre, men sjelden for seg selv?
Når man begynner å stille slike spørsmål, kan det være starten på en prosess hvor selvivaretakelse får mer plass. Samtidig innebærer det ofte å møte følelser man tidligere har forsøkt å unngå. Skuffer jeg andre dersom jeg sier nei? Vil de like meg mindre? Kommer de til å bli sinte eller skuffet over meg?
Når ansvar blir en rolle
For noen handler dette om mer enn dårlig samvittighet. Gjennom mange år kan man bli vant til å være den som stiller opp, løser problemer og tar ansvar når andre trenger hjelp. Rollen blir etter hvert en naturlig del av hvordan man ser på seg selv. Da kan et nei oppleves som mer enn en grense. Det kan kjennes som om man svikter en viktig del av den man er. Kanskje er det nettopp derfor følelsene som kommer etterpå kan bli så sterke.
Personer som er pliktoppfyllende og ansvarsfulle blir ofte satt stor pris på i organisasjoner. De kan sammenlignes med motoren som holder maskineriet i gang. Men på samme måte som en motor trenger olje, vedlikehold og service, trenger også mennesker pauser, restitusjon og muligheten til å hente seg inn igjen. Vi er ikke skapt for å være tilgjengelige hele tiden. Likevel er det mange som fortsetter å besvare e-poster sent på kvelden fordi noe "må tas tak i", eller som kjenner på dårlig samvittighet dersom de ikke svarer umiddelbart.
Prisen man betaler for å leve i et slikt mønster kommer ofte snikende. Den er gradvis, og derfor vanskelig å oppdage. Man blir vant til høyt arbeidstempo, mange forpliktelser og en kalender som alltid er full. Både på jobb og privat. Det som først kan kjennes som vanlig stress, kan over tid utvikle seg til vedvarende utmattelse. Etter hvert kommer regningen.
Når kroppen begynner å protestere
Mange oppdager ikke hva som skjer før kroppen begynner å protestere. Kanskje blir det vanskeligere å slappe av, selv når arbeidsdagen er over. Tankene fortsetter å jobbe lenge etter at dagen er ferdig. Man ligger i sengen og forsøker å sovne, men ender opp med å løse arbeidsoppgaver i hodet. "Jeg må huske å gjøre det i morgen." "Jeg må sende den e-posten." "Jeg må ikke glemme det møtet." Gradvis blir det mindre rom for hvile og mer rom for bekymring.
Ingen har en plan om å bli utbrent. Mange tenker at utbrenthet er noe som skjer med andre. Ikke med meg. De fleste som utvikler utbrenthet har tvert imot lenge vært mennesker som tar ansvar, stiller opp og gjør det som forventes av dem. Men når kroppen begynner å si ifra, står man ofte overfor et valg. Man kan fortsette som før og håpe at det går over av seg selv, eller man kan være nysgjerrig på hva kroppen forsøker å fortelle.
For mange kan det oppleves som om den samme gummistrikken alltid kan strekkes litt lenger. Problemet er at når den først ryker, kan den være langt vanskeligere å reparere.
Å ta egne behov på alvor
For mange er ikke det vanskeligste å si nei. Det vanskeligste er å håndtere følelsene som kommer etterpå. Uroen. Skyldfølelsen. Frykten for å skuffe noen. Kanskje er det nettopp disse følelsene som gjør at man fortsetter som før, selv når kroppen for lengst har begynt å si ifra.
Kanskje er ikke utfordringen at du bryr deg for mye om andre. Kanskje er utfordringen at du har glemt at du også er en av dem.